På MC i Spania og Portugal mars 2011

På MC i Spania/Portugal mars 2011

Om en gammel drøm, fjellveier, fyrlykter og etterhvert Lisboa…
Av Per Bremnes

En gang på 80-tallet leste jeg en reiseartikkel i MC-bladet Bike om fjellområdet Picos de Europa i
Nord-Spania. Reportasjen skildret et spennende landskap såpass langt fra folkeskikken at det ifølge
journalisten ikke fantes cola-automater i de mest fjerntliggende landsbyene – en grei målestokk på
graden av sivilisasjon...
Picos har altså stått lenge på ”lista mi” over steder jeg vil besøke pr. motorsykkel. I mars i år (2011)
ble det mulig å stikke fra jobb et par uker og noe reisemål nord for Spania var lite fristende så tidlig
på året. Picos-drømmen pluss en runde i Nordvest-Spania og Portugal kunne bli virkelighet! Jeg
hadde ligget i startgropa noen uker og forberedt en eventuell tur og bare ei uke før avgang ble
billetter og leiesykkel fra Madrid bestilt. Å finne en kompis som kunne og ville være med på så kort
varsel var nesten umulig, så dette ville bli en egotripp for meg alene.
Etter en vellykket tur på leiesykkel i Alpene halvannet år tidligere var det praktiske opplegget for
turen gitt, utstyrslista var omtrent bare å kopiere fra forrige gang. Kjøreutstyr og minst mulig i tillegg,
da utstyret tar skikkelig plass i pakningen. Ryggsekken svelger det meste, her pakkes hjelmen inn
øverst med polstring fra alle kanter. En trillekoffert tar resten. Jeg reiste i skinnjakka for å spare plass. 

På Gardermoen med nyinnkjøpte kart                      Jeg entrer metroen. Flyplassen, Madrid.

Reisen fra Svolvær til Madrid gikk greit. Vel fremme om ettermiddagen tok jeg alle storbyers
velsignelse, metroen rett fra flyplassen og til hotellet midt i byen. Et par togbytter under jorda og en
kort spasertur så var jeg installert ved Plaza del Sol.

Hva gjør så en mann når han har èn kveld i en storby?              Riktig; Først mat og øl – og så et passende

musikalsk utested. Som Ingrid Espelid så hadde jeg selvsagt ”juksa litt”, lokalisert bluesbula på
forhånd - og valgt hotell i nærheten. ”La Coquette” holder til ned ei trapp inn i en kjeller, liten og
hyggelig og med live musikk denne kvelden men det ble ikke sent – jeg skulle jo hente knallert
formiddagen etter. Jeg sovnet med et smil på leppene over bartenderens livsglade måte å blande
drinker på – han hadde blitt anmeldt i Norge for det der.

Paella og en liten øl…                                                           Bandet blueser seg på La Coquette

Dagen etter var det bra vær, noe som var et spenningsmoment for hele turen. Værmeldingene for
det høyplatået som Madrid ligger på, midt i Spania hadde vært sånn passe sure. I fjellene nordpå lå
det an til èn eneste fin dag før regn og grått ville sette inn. Men jeg ville til Picos og gråvær skremmer
ikke en nordnorsk viking! Etter en tur med metroen sørover ut av sentrum fant jeg etter noe leting
MC-utleiefirmaet IMT i et industriområde i forstaden Alcorcon. Iberian Moto Tours er et stort
utleiefirma med flere avdelinger i Spania og Portugal og de ga inntrykk av å ha orden i sakene. Etter
en gjennomgang av BMW’en sammen med en av staben pakket jeg om og satte igjen ryggsekk og bag
hos IMT-folket. Formaninger om radarfeller på motorveiene (riktignok godt skiltet!) ble gitt pluss
ubeskjemmete antydninger om at på landeveiene var det omtrent ”fritt frem”…. Hm. Et vennlig land!
Men en skal også huske på at Spania har en dårlig ulykkesstatistikk, dårligst i Vest-Europa.

I garasjen hos IMT                                             BMW F 800 ST m/ kofferter & det hele

For sikkerhets skyld tok jeg litt bremseøving etc. med BMW’en i nabolaget og jeg merket meg også
tyskerenes sære små blinklysknapper. Det er hele tre av dem, en på hver side av styret pluss en
ekstra for å slå av på høyresiden. Dette er for plundrete og komplisert og BMW som ofte har gode,
egne løsninger bedriver her tøv etter min mening! Dette går også litt på sikkerheten løs, en vil jo ikke
bli misforstått i trafikken mens man roter med blinklysene. Det tok 2000 km. kjøring å få dette

knappebyråkratiet i fingrene. Man venner seg jo….. Da jeg kom hjem måtte jeg pinadø venne meg
tilbake til Ducati’ens vanlige oppsett med èn knapp.
Det bar ut på motorveien rundt Madrid sentrum og etter hvert rett nordover på A-1, fremdeles i bra
vær. Temperaturen lå rundt 10-12 grader. Hele Spania er ca. 100 mil ”høyt” så det er bare 30 mil fra
Madrid til fjellene nordpå. Denne transportstrekningen gikk greit unna i rundt 140 km/t og dette var
fort nok da kåpeglasset på BMW’en hadde akkurat feil høyde for meg slik at all turbulens traff midt
på hjelmen. Det ble noe slitsomt og bråkete og hadde dette vært min egen sykkel så hadde et lavere
kåpeglass blitt montert. Det som sto på gikk ikke å justere langt nok ned. Eller opp.

A1 nordover mot Burgos og Barcelona                          Sol og motorsykkel den 9. mars. Herlig! 

Utpå dagen kom jeg til Burgos hvor jeg tok av fra motorveien og videre nordover mot foten av
fjellene. Vel borte fra motorveien viste BMW’en seg som den gode sportstoureren den er, kvikk og
fin og med forutsigbare kjøreegenskaper på forskjellig underlag. Jeg foretrekker lettere sykler for
småveier og nå fikk jeg valuta for sykkelvalget mitt.

Mot Aguilar Spanias minste borgruin?
Jeg valgte å overnatte i en liten industriby som heter Aguilar. Ikke noe typisk turiststed og ingen
snakket engelsk, men hyggelige folk skjønner at det er et rom man skal ha når man kommer inn på et
”hostal” som er et enkelt, gjerne familiedrevet hotell. Jeg fikk mitt livs billigste rom til 15 euro, ca.
120 kroner. På kjøpet fulgte det med et felles bad i gangen som hadde en liten slå til å låse døra med
- denne måtte bankes opp igjen med makt! Jeg var glad jeg hadde den gedigent solide hotellromsnøkkelhanka
i metall til å slå døra opp med ellers kunne jeg vært der inne enda. Det var jo tre etasjer
ned til alt annet liv i hostal’et. Men restauranten nede var bra og i puben/resepsjonen var det fotball
på tv. Og som sagt: Hyggelige folk…. Sønnen i huset, Paco tok for eksempel bilen sin ut av et
garasjeanlegg slik at BMW’en sto trygt om natta.

Sammen med Paco ”Well, it’s not the Ritz…” Men rent og billig.
En morgenrunde i Aguilar kunne avsløre det som alle som har reist nede i Europa vet: Her finnes de
små spesialbutikkene vi har mistet i Norge. Aguilar er på størrelse med Svolvær og har egen
slakterbutikk, skredder, reisebyrå, baker og – fiskebutikk! Langt inne i landet. Hallo…..
Her vaskes og ryddes gatene hver morgen. Vi har noe å lære av dette hjemme, synes jeg.
Avreisen fra hostal’et ble en time forsinket av at jeg ikke fant fram på egen hånd i en stupmørk
kjellergarasje 200 meter bort i gata. Paco var forsvunnet, kanskje på jobb et annet sted? Etter at Far i
huset hadde servert alle kundene morrakaffe kunne han bli med ned og låse ut sykkelen. Og det via
en annen garasjeport enn der den ble låst inn kvelden før. Ikke rart nøkkelen ikke passet når jeg
hadde fiklet med den andre porten i lyset fra mobilen…
Men hisser man seg opp for slikt får man reise på tur med guide. Jeg ser slikt som krydder på
opplevelsen. Hva er en time når kaffen er god - og hele kafeen vinket farvel da jeg dro.

Aguilar om morgenen Hm, skal vi se.. får bare rulle på…
Det fryktede gråværet lå foreløpig godt nedpå men etter en halvtimes kjøring inn mot foten av
fjellene lettet det og sola skinte resten av dagen. Først kjørte jeg over et pass med snø langs veien og
norsk maistemning, Puerto des Piedraslungas. (Puerto kan bety havn, port(en) til noe eller som i
denne sammenhengen, fjellpass.)

En stor moseskog!                                            Som i fjellet i mai hjemme

Spennende vei mot Puerto des Piedraslungas På toppen. Nasjonalparken Picos i det fjerne.
Nede på andre siden av passet ble temperaturen riktig hyggelig. Grønne lier og rene sommeren.

Krokveier er digg.                                         Gule trær…. Mose igjen.
Så inn i hjertet av Picos – i retning mot landsbyen Fuente De. Her finnes en kabelbane opp i fjellet jeg
hadde lest om. Veien kroket seg oppover i dalen og jeg nøt den spanske våren i fine omgivelser! Jeg
hadde nettopp tøffet igjennom den lille byen Potes som fristet til en stopp men nå skulle godværet
utnyttes. Dette var jo maks av hva jeg hadde håpet på.

Ved ankomst Fuente De viste det seg at dette knapt var en landsby, snarere et par hoteller og så
kabelbanen, da… Den strakk seg 750 meter opp i fjellet og så fristende ut. Eventuelle betenkeligheter
med å henge i en vaier forsvant da jeg så godt voksne damer med blått hår komme glade ut etter
endt tur. Kan de, så kan i hvert fall jeg! Altså: Opp i kørja, og la ballongen gå! Det var en flott
”oppstigning” og det var nydelig oppå fjellet. Der var det også en liten restaurant hvor jeg fikk meg en
matbit.

Fint som i Alpene Fuente                                       De sett fra toppen
Etter å ha kommet vel ned igjen – det var nesten irriterende udramatisk – lokket mer MC-kjøring i
finværet. Jeg trillet tilbake ned igjennom dalen til Potes hvor folk nøt våren på utekafè i sola.

På vei vestover i fjellene Super vei for MC..                               Gode nedlegg her :)

Spennende terreng med mange kløfter. I Riaño – bensinstasjonsutsikten.
Fra Potes ble kursen satt vestover i nasjonalparken, mot små veier innerst som lokket. Dette var
herlig kjøring på god vei med masse svinger men først måtte jeg ta en ekstratur ned til en innsjø for å
fylle bensin. Da kom jeg til landsbyen Riaño hvor bensinstasjonen påstås å være den stasjonen i
Spania som har best utsikt! Det er godt mulig, Riaño ligger ved innsjøens bredd med vakre fjell rundt.
Et par kjappe bilder, full tank og så tilbake opp dalen til avkjøringen inn til det innerste i parken.

Innover i parken skal vi…                          For en dag!

Etter å ha arbeidet meg innover et stykke kom avkjøringen til Cain, en landsby aller innerst i fjellene.
Veien var ekstra fristende siden den var merket med røde og hvite prikker på Michelinkartet – det
betyr ekstra krevende/vanskelig vei – eller ekstra artig vei for oss som kjører MC. Veien var sant nok
kronglete og innerst gikk den gjennom ei spennende kløft, men asfaltert var den - og artig å kjøre på.
Omgivelsene var så flotte at tankene gikk til Dolomittene i Italia og det sier ikke lite.

20 % bratt lover bra, he he……                       Fra kløfta innerst mot Cain
Innerst lå altså Cain, og ved innkjøringen til landsbyen fikk jeg meg en god latter. Husker leseren Bike
som skrev om manglende cola-automater i Picos? Det første som står i Cain er en.. cola-automat.
Leser de Bike her inne? Sivilisasjonen har kommet fram innerst i Picos….

Måtte bare stoppe her.                                   Cain – med cola-automaten til venstre!
Lysmåleren på ”klikkomatic’en” min gikk dessverre i spinn i halvmørket nede i dalen og da blir
fjellene rundt feil eksponert. Jeg har reparert bildene så godt jeg kan i ettertid. Jeg får lokke med
Ørjan hjemmefra neste gang, han kjører jo knallert og er fotograf. Han hadde sikkert hatt et triks for
det der. Eller et proffere kamera.

Albergo = overnatting i Cain. Så ålreit ut.                                 På vei tilbake mot Posada.
I landsbyen møtte jeg to spanske politimotorsyklister og jeg vedder på at de var der for moro skyld
de også. Cain er et sånt sted hvor du normalt sett ikke skal kunne bli arrestert. Etter å ha forlatt dalen
og kjørt en stund mot sør så jeg at de sto på en parkeringsplass så jeg svingte av for å hilse på og
kanskje få et overnattingstips? Ja, ikke på arbeidsplassen deres, altså… En av karene snakket litt
engelsk og den fine landsbyen jeg hadde fylt bensin i ble foreslått. Den var en drøy halvtime unna.
Jeg takket og de rullet av gårde og jeg fulgte på etter å ha ventet et par minutter. En har jo dårlig
erfaring med underholdningsnivået i det å ligge bak ”onkel”. Men de var nok på kosetur, for selv om
jeg kjørte en bit over fartsgrensen så jeg dem aldri igjen… De sa jo at de hadde en fin jobb.

En som har en fin dag på jobben                                Inn til Riaño i skumringen
I skumringen ble jeg minnet om noe annet politi-karene sa: Se opp for kveg – og hester. Disse går
løse i fjellene mange steder i Spania og hovdyr vil man jo ikke ha oppetter kåpeglasset. Like før Riaño
så jeg flere hester som sto forventningsfulle i veikanten. Hest er og blir best som pålegg.
Vakre Riaño hadde flere hoteller og minst et par av disse var åpne. Det var bare å gå rett inn og få seg
et rom til hyggelig pris. Knallerten fikk plass i kjelleren og jeg i badekaret, fine greier.

Kjøredagen feires i badekaret                                    Fargen utenpå lyver.
Til kvelds ble jeg overmodig og bestilte husets største kotelett. Dette skulle vise seg å være en tabbe
da de muligens ikke hadde skikkelig 3-faset strøm på kjøkkenet så de kunne steke beistet ordentlig.
80 % var rått kjøtt. Jeg var ikke i humør å klage (og i så fall ved hjelp av spansk ordbok) etter en sånn
dag – noe jeg burde gjort - og åt det jeg torde pluss tilbehøret. Vinen var i hvert fall god! Tre
kulltabletter og til sengs.
Jeg og magen min våknet heldigvis normalt dagen etter til morratåke, sol og to (2) grader. Men for en
nydelig dag! Jeg tok en frisk spasertur rundt sentrum og så rim i gresset overalt. Til frokost møtte jeg
fire karer fra England som var på vei til Marokko på offroadsyklene sine. Jeg tenkte på leiekontrakten
min som hadde èn ting med uthevet tekst: Sykkelen skulle ikke under noen omstendighet tas med
over til Marokko… Øyboerene gliste og hadde sine planer for vakthold av sykler og utstyr.

Verktøyet til engelskmennene To grader.                                  Sjekk rimet på bakken….

Jeg ventet til halv elleve før jeg trillet nordover langs innsjøen. Nå var jeg glad for mitt skandinaviske
kjøreutstyr. Tre og en halv grad forkynte instrumentene på BMW’en, og jeg skulle enda noen hundre
meter oppover. Men da jeg svingte av fra innsjøen forsvant tåka og temperaturen steg raskt flere
grader oppover dalen. Det ble faktisk nydelig vær etter hvert. Over Puerto del Ponton- passet bar
det, på skyggesiden var det skikkelige vårforhold med dårlig asfalt. Som hjemme… Sjelden kost på
denne turen. Men det ble straks ”så meget bedre”….

Denne dagen skulle jeg til storbyen Oviedo og møte min fetter Atle og hans kone Dolores. Men først
skulle det kjøres i finværet og etter hvert tok jeg av mot fyrstedømmet/delstaten Asturias’ store
helligdom Covadonga. Dette er stedet muslimenes fremmarsj nordover ble stanset i et slag i år 718.
Muslimene fra Afrika hadde da lagt under seg nesten hele den Iberiske halvøy. I Covadonga er det en
stor kirke, et museum og en grotte som er svært hellig. Jomfru Maria skal ha vist seg der og gitt de
kjempende styrke til å vinne slaget. Det var tydelig at dette er et viktig sted for de kristne. Jeg
begynte imidlertid å få dårlig tid for å rekke Oviedo til avtalt tid så jeg måtte rulle videre for å få med
meg veien som går videre langt opp i fjellet fra Covadonga. Artig tur som var vel verdt å få med seg.

Museet og katedralen i Covadonga                                    Fra veien opp i fjellet.
Så tilbake via byen Cangas de Onis og rake hovedveien til Oviedo. Det tok en time.
Byen Oviedo ligger i en senkning mellom grønne åser. Denne delen av Spania, nord for fjellene og ut
mot kysten er kjent for å være frodig. Oviedo er hovedstaden i Asturias og det er en flott by som
tydelig har hatt mye rikdom opp igjennom årene. Den var også hovedstad i det som skulle bli til
Spania for ca. 1000 år siden. Katedralen ble grunnlagt i 781 og som i Covadonga er den et svært hellig
sted. Dette er pilegrimsland, den berømte pilegrimsleden til byen Santiago de Compostela startet
opprinnelig herfra. Jeg fant frem til møtestedet vårt inne i byen etter en enkelt bomkjøring, slett ikke

verst. Atle og Dolores - hun er fra Oviedo - tok meg med på en flott tur rundt i gamle sentrum. Det
ble lunsj med de to som åpenbart trives svært godt i byen. Det forstår jeg!

Sammen med Dolores og Atle En runde i gamle sentrum

Grunnlagt i 781                                        Koselige kafeeer over alt
Jeg hadde tenkt å nå kysten mens været var bra, jeg var jo allerede en dag på overtid med godvær.
Dolores og Atle tipset meg om kystbyen Luarca som ligger nordvest for Oviedo. Jeg valgte som vanlig
mindre veier og det førte etter hvert til en times mørkekjøring nedover en lang, trang dal før kysten
dukket opp. Spennende og jeg fikk testet lyset på BMW’en også. Etter å ha tråklet rundt i Luarca fant
jeg meg et lite hotell. Så ble det en koselig spasertur i havna og et lett måltid på kafè før leggetid.

Dagen etter begynte regnet å vise seg. Etter en oppdateringstur på en internettkafè dro jeg på meg
regndressen og kjørte opp på en høyde for å ta et par bilder av denne morsomme byen som en stor
elvekanal går midt igjennom.

Videre på vei vestover langs kysten tok jeg en kaffestopp i Tapia, en fin liten fiskerlandsby. Her kom
det et helt HOG Asturias chapter (offisiell Harley Davidson-klubb, som hjemme) rullende inn på
Harleyene sine. HD-folket var på lørdagstur og strålte om kapp med krommen på syklene sine i sola
som hadde tittet frem igjen. Denne fine nordkysten, Costa Verde er populær hos spanjolene selv. Om
sommeren er det et mildere klima her og de overlater gjerne til resten av Europa å stekes i 40 grader
i sør. ”Mad dogs & Englishmen stay out in the mid-day sun…” heter det jo. Det at den utenlandske
turismen ikke er så voldsom her gir nok også utslag i prisnivået som er svært behagelig for en
nordmann.

Harley-buldring i Tapia. Kaffe mens jeg studerer HD’ene.

Fra Tapia havn De har fine strender i Nord-Spania og.
Etter en stunds kjøring i gråvær kom jeg til landsdelen Galicia, det nordvestligste hjørnet av Spania.
Landskapet er frodig grønt med store åser og av og til tittet havet frem på høyre side. En liten
skogsvei tok meg utover til Spanias nordligste punkt, fyret Punta de la Estaca de Bares (puh!). En
luftig og fin odde ved Atlanteren og et sted der ute i det fjerne befinner Storbritannia seg. Her ute
kan en Lofoting kjenne på været, det blåste godt og mens jeg sto der i skinndressen og tok inn
havslufta så falt de første dråpene av regnet som jeg hadde holdt bak meg stort sett hele dagen. Det
var bare å smyge seg tilbake gjennom skogen tilbake til hovedveien så fort det lot seg gjøre.

Spanias nordligste punkt Ved fyret

Kysten mot vest Til veitoalettet?! Med god kapasitet!
Resten av ettermiddagen hadde jeg regnet rett bak meg så jeg bestemte meg for å holde farta oppe
og ta lørdagskvelden i A Coruña. Denne havnebyen er ganske stor og sentrum ligger mellom to store
viker, ei som er ei stor sandstrand og ei som er ei vanlig havn.

Parkert ved turistkontoret BMW’en med det greie koffertsystemet
Jeg rullet langt inn i byen, fast bestemt på å finne overnatting i bykjernen ytterst mot havet. Det fant
jeg men knallerten måtte stå i et parkeringshus like ved. Greit nok det, sentrumshoteller har som
regel ikke egen garasje med mindre en oppsøker de dyreste og største. Det gjorde ikke jeg og jeg fikk
i stedet et stort rom for rundt 250 kroner, fremdeles midt i byen. Gamlemor i resepsjonen snakket
utmerket engelsk for nå var jeg kommet til vestkysten og en havneby hvor de er vel vant med
utlendinger på besøk. Jeg spiste middag på en fin restaurant for en hyggelig penge og avsluttet
kvelden i A Coruña med rockebandet The Brew på den kule bula Sala Mardi Gras. Det var så stint
med folk der at så lenge konserten pågikk var det bare å glemme å ta bilder fra der jeg hadde klemt
meg inn. Herrene i bandet hadde største sorten Marshall forsterkere – godt oppskrudd… - Oh yeah.

Inne på Sala Mardi Gras – etter konserten Galicia har sin egen variant av Estrella-ølet

Ved hotellet Havna mot sør med strand innerst

Mannepupper! Herkules passer på sitt: Herkulestårnet – eldste romerske fyrtårn i drift i dag.
Søndagen ble turens kalde og gråe dag. Syv-åtte grader, jeg lovpriste for n’te gang den herlige, tykke
Halvarssons-dressen. Ruta sørover fra A Coruña fulgte småveier ute ved kysten og førte meg til
fiskeværet Laxe hvor ei deilig varm suppe ble inntatt på en kafe.

Solid suppe i Laxe! - Og utsikten fra kafèvinduet
Jeg satt mellom suppeskjeene og studerte kartet for å finne veien til Faro Tourinan. Jeg hadde fått
det for meg at det vestligste fyret i Spania også skulle besøkes - det var dagens mål. Jeg fant tilslutt
fram dit, men her ute var veiene og kryssene så små at selv den ivrige spanske veiskiltingen begynte
å bli mangelfull. Det hadde jeg knapt trodd var mulig, de må ha brukt mer penger på skilting i Spania
de siste årene enn vi hjemme har brukt på vei.

Faro Tourinan lå ytterst på ei halvøy som stakk rett ut i havet. Det var vindfullt men fint der ute. Jeg
fikk ei dame til å ta bilde av meg, hun hutret seg og så først misunnelig på skinndressen min. Så kikket
hun bort på motorsykkelen, hutret en gang til og forsvant inn i bilen sin med et lettet smil.

Etter en kort stopp satte jeg kursen innover i landet, østover mot Santiago de Compostela. Jeg måtte
jo se byen med pilegrimenes reisemål, katedralen. Nå regnet det jevnt og nordlandsbunaden –
regndressen - måtte etter hvert på. Veien gikk innover langs en stor fjord og etter noen avsluttende
kilometer på motorvei fikk jeg svingt av inn mot sentrum av Santiago. Jeg kom inn i byen fra
sørenden, fulgte skiltingen mot katedralen og stoppet da jeg så et lite hotell i et kryss. Der var det
rom å få og garasje i kjelleren. Og gangavstand til katedralen og gamle sentrum. Godt beregnet! Jeg
labbet nedover og kunne ta den store katedralen i øyesyn før jeg fikk meg litt mat og en halvtime på
internett. Der fant jeg adressen til en soulkafè hvor en liten forfriskning ble inntatt før leggetid. Som
alltid på turen var det ingen problemer å komme i kontakt med folk og på et ungt utested i byen som
Soul y Sombra snakker ”alle” engelsk.

Katedralen i Santiago de Compostela På soulkafèen Soul & Sombra
Morgenen etter var jeg turist i byen, spiste frokost på en stilig kafe og kikket på katedralen før jeg
gjorde alvor av det jeg hadde sovet på: Jeg skulle kjøre ifra regnet. Alle værmeldinger viste grått og
regn i nord, så plan B ble iverksatt: Motorveien mot sør. Finkjøringen nord i Portugal fikk vente til en
annen gang. Litt synd da jeg dagen etter hadde tenkt å møte en nordmann som bor her og kjører MC.
Han pendler til/fra Longyearbyen og holder til i den siste byen før den portugisiske grensen, Vigo.

Men altså… motorvei og inn i Portugal. På motorveien presterte jeg å kjøre igjennom det første
betalingspunktet utenfor byen Porto uten å betale. Til mitt forsvar vil jeg anføre at det sto noe om
betaling, ja - men det var 6 filer på motorveien der og de tre filene til venstre var skiltet mot Lisboa -
hvor jeg skulle. Så jeg la meg i den midterste av disse. Like etter passerte jeg betalingsbommene. De
lå i de tre filene til høyre…. som like før hadde vært skiltet dit jeg ikke skulle. Noen ablegøyer på tvers
av og tilbake på motorveien ville vært høyst ulovlig og livsforkortende så jeg fortsatte i det håpet at
jeg kunne betale senere. Men snart kom det en bomstasjon hvor jeg i stedet måtte trekke ny lapp for
neste strekning. Og den første lappen fra grensen fikk jeg ikke betale der. Og heller ikke lenger sør.
Jaja, det har ikke kommet noe etterkrav fra MC-utleiefirmaet mitt enda…. På en bensinstasjon fikk
jeg den trøsten at systemet var helt nytt og ja, det hadde vært en del krøll.

50 mil ble uansett slukt i løpet av noen timer og utpå ettermiddagen lyste været endelig opp, en
halvtime før Lisboa. Inne i byen tok jeg av fra motorveien og tråklet meg så langt ned mot havna at
jeg regnet med at det ville være greit å komme seg ned i sentrum til fots. Hotell ble funnet og
knallerten måtte finne seg i å stå i parkeringshus like ved. Jeg tråkket ned i sentrum og fant en by
som virkelig kan anbefales. Nydelig steinlegging i gatene, flotte torg, gule trikker og sjarmerende
smågater i overflod. Ettersom Lisboa som A Coruna er en havneby forstås engelsk omtrent overalt.

Hele sentrum er brolagt. Må oppleves! Sjarmerende smågater
I det gamle, trange området Bairro Alto fant jeg middag og en jazzklubb. Innehaveren er portugisisk
storselger nr. 1 av ølet Heineken, så de har laget en tappekran til ham av en saksofon… Besnærende.

En trofast liten Vespa venter på sin herre/dame Tappekranen på jazzklubben Paginas Tantas

Det er så flott ”Elèctrico” trikkene i Lisboa – siden 1901

Jeg bestemte meg for å ta en dag ekstra i denne fine byen.

Neste dag var jeg byturist og kjørte gul trikk, kikket på severdigheter og nøt finvær og nesten
sommer.

En lokal Super Bock avnytes ved triumfbuen Fra en trikketur opp i høyden

Belem-tårnet har voktet havna siden tidlig 1500-tall. Oppdagermonumentet
Jeg forsøkte ikke engang å besøke museer og den slags med bare en dag i byen, men blant annet ei
bok jeg kjøpte viser utrolig mye flott å se for den som har litt mer tid. Neste gang…
Om kvelden oppsøkte jeg en restaurant som hadde spesialisert seg på Fado-underholdning. Jeg
skjønte på de voksne, alvorlige herrene i døra at dette kunne være seriøst. Fado er en melankolsk
sangtradisjon med sigøynerpreg som er spesiell for Portugal. Det var en fin opplevelse selv om jeg vel
ikke kommer til å fylle hyllene hjemme med fado-musikk. En runde i byen etterpå og så til hotellet.

Fado Natt i Lisboa
Dagen etterpå var nest siste dag med leiesykkelen så kursen måtte settes i retning Madrid. Tiden ble
først brukt til å besøke fastlands-Europas vestligste punkt, Cabo da Roca som er et… ja gjett: Et fyr.

Det var en flott avstikker i fint vær og så bar det langs fine sandstrender og etter hvert ut på motorvei
tilbake forbi Lisboa og i retning spanskegrensen. Motorvei var det blitt mer av enn planlagt på denne
turen men det er greit når man må flytte på seg. Etter få timer med litt stram wire hadde jeg kommet
meg godt inn i Spania, så nå hadde jeg ikke så langt å kjøre den siste dagen. Byen Caceres ble siste
overnatting med knallert. Sistnevnte fikk selskap av en strøken, eldre slektning fra 80-tallet…

Tidsmøte! Ca. 1985 R45 m/ org. Krauserkofferter Her startet moroa siste dagen
Neste morgen hadde jeg planen klar: Jeg skulle kjøre i fjellene øst for Madrid før jeg leverte sykkelen,
det er fine veier der. Etter en time svingte jeg av hovedveien og opp i haugene ved landsbyen
Plasencia. Så fulgte flere timer med moro på krokete veier og små fjellpass.

Jeg må nevne det siste, puerto de Mijaros som er noe av det morsomste jeg har kjørt. Herlig krokete
og med passe slitt asfalt så man vet hva man kjører på. Nå hadde jeg også fått BMW’en skikkelig ”i
kroppen” så det gikk som en dans gjennom svingene. Let’s twist again… Det ble så moro i fjellene at
jeg fikk litt dårlig tid til å få levert sykkelen til slutt.
Ved ankomst Madrid og Alcorcon fant jeg ikke frem på egen hånd (akkurat her kunne selv jeg tenkt
meg GPS) og tok taxi-trikset for ikke å komme for sent. Dette trikset går ut på at man forteller
sjåføren hvor man skal og så kjører man bare etter. Bare og bare, fru Blom! I dagevis hadde jeg
opplevd overraskende sivilisert kjørekultur over alt hvor jeg hadde vært. Men her gjorde taxisjåføren
et godt forsøk på å bringe gamle fordommer om spanske sjåfører frem i lyset igjen. Han heiv seg
rundt i rundkjøringer og inn og ut av motorveier så det var en fryd, men BMW’en og jeg var varme i
trøya etter dagens lek i fjellene så vi hang på som et slips. Da vi kom frem fikk han ekstra tips og
gratulasjoner fra meg siden han bevarte spansk (kjøre)kultur så godt. Han gliste stolt over de
vennlige ordene. Så ble sykkelen levert og vips så var jeg fotgjenger med ryggsekk igjen.

To dager i Madrid var hyggelig som avslutning men det var også nok. Det er greit å kjøre rundt
omkring alene men i en by er det artigere å være flere å dele opplevelsene med. Jeg tok blant annet
en tur med en åpen turistbuss og lærte meg et nytt triks: Gå på bussen en holdeplass før den store
holdeplassen hvor køen er så kommer du med…

Sightseeing er ok, det…. …også.

Mye artig i storbyen La Coquette, fredag og siste kveld.
Bluesbula La Coquette (hvor både staben og mange av stamgjestene kjører sykkel) fikk æren av å
avslutte 12 spennende dager på den Iberiske halvøy. Og denne halvøya har så visst mer enn strender
og slaraffenliv å by på!
Kostnad: BMW F 800 ST i 9 dager: 8000,- fullt forsikret. Enkelt som å leie bil. www.imtbike.com
1500 kr. ekstra senker egenandelen v/skade betydelig, fra 16000,- til 4000,-.
Bensin er litt billigere enn hjemme.

Flybillett Svolvær-Madrid-Svolvær kostet ca. 6000 med vanlig rutefly.
Hotellovernattinger på vanlige, rimelige hoteller / hostals koster fra 120-400 kroner.
Restaurantbesøk og forfriskninger er generelt billig, fra halvparten av norsk nivå og nedover…
Trafikkulturen og veistandarden er god - og dermed bedre enn hva mange tror.
Oppsummering: Hvis du gidder å ta med deg utstyret på flyet nedover (noen steder kan en kanskje
leie utstyr også?) og kan leve med at engelsk ikke fungerer overalt, særlig på landsbygda, så er
leiesykkel i Spania og Portugal en spennende måte å forlenge en norsk kjøresesong på!
Per Bremnes / VÅGAN MC