|
I Guzziens rike– Alpene 2009 Tekst/foto: Per Bremnes, Vågan MC-klubb
Det konstante problem; Valget mellom å gi gass eller å stoppe og se på utsikten…
Det er mange årsiden undertegnede var på europatur på MC, siste gangen var i 1993. Når Thor Henrik og jeg begynte å snakke om en tur til Italia fant vi raskt tonen. Vi kjører begge italiensk motorsykkel, han har 2 Moto Guzzier og jeg en Ducati. Vi hadde begge de samme ønskene for hva en slik tur burde inneholde, noe som er viktig for slike prosjekt. Vi måtte også ha en plan, men de enkelte dagene underveis skulle ikke ”planlegges i hjel”.
En ting var klart: Med to uker til rådighet var det ikke fristende å kjøre ned, da hadde den ene uken gått med til transportene tur-retur Italia.
Ideen var å fly nedover og leie sykler i området ved alpene, helst i Italia. Etter en del sjekking på nettet viste det seg at å leie Moto Guzzier i Mandello del Lario var en fristende løsning. Guzziene produseres her, ved Comosjøen rett nord for Milano - tett oppunder alpene. Dermed er den lille byen et perfekt utgangspunkt for MC-kjøring. At Guzzi-mannen Thor Henrik skulle få besøke ”mekka” var jo også artig.
Jobbfri var ordnet i de siste to ukene i september. Vi booket de viktigste tingene allerede i april og knallerter ble bestilt for 7 dager mot slutten av ferien. Med reise fra Evenes og noe venting i Oslo ble prisen på flybilletter svært hyggelig og vi var skjønt enige om at de sparte pengene kunne vi investere i god drikke på restaurant underveis. Vi booket hotell for 3 netter i Milano og 3 netter i Mandello før selve kjøringen skulle begynne. Deretter skulle vi ta overnattingene på sparket, noe som neppe ville by på problemer i september som begynner å bli lavsesong i fjellene.
Vi hadde opprinnelig tenkt å bruke de siste par dagene i Italia til en rask tur med tog over Po-sletta fra Milano til Bologna. Der holder Ducati til, men det var smekkfullt på fabrikkens omvisninger disse dagene så Bologna får vente til en annen gang. Og så får en bestille enda tidligere….
Etter å ha orget sykler og flybilletter ble en ønskeliste over alpepass laget etter følgende kriterium: Jo heftigere jo bedre. Bratte, smale veier, forbudt for campingvogner og den slags. Vi tok med oss lista som et utgangspunkt for ruta gjennom fjellene. Vi ble ikke skuffet…
Da avreisedagen opprant (det gjorde den forresten ikke, det var midt på svarte natta) var kjøreutstyr og personlige effekter pakket i ryggsekk og Jofama sin praktiske, store salveske for montering bak på knallert. TH sin gode gamle Range Rover sørget for behagelig transport fra Svolvær til Evenes gjennom natta. Vi hadde morraflyet og lite lyst til å bomme på avgangen. Vi skulle jo til høykulturens rike!
En øl og nyttige Italia-studier på Gardermoen.
Turen nedover gikk greit bortsett fra skuffelsen over at et flyselskap som heter Tyrolean Airways ikke har flyvertinner som serveringsdamene på ølfestivalen i München. Ingen blondeutringning, ingen Angela Merkel-kløft, ingen literkrus med øl. Mellomlanding i Wien, og videre til Milano. Vi landet, fikk hentet bagasjen og fant bussen til sentrum av Milano. Der fikk vi raskt tilbud om taxi av en ivrig italiener som slett ikke hadde taxi men en brun Golf . Den suste i retning av hotellet (håpet vi) mens sjåføren begeistret la ut på morsmålet sitt om byens fasiliteter, blant annet ei strippebule vi kjørte forbi. Da ble armbevegelsene så talende at språk var unødvendig… Han fant hotellet - og vi fant oss en lokal ristorante…
Installert i Milano
Vi fant oss greit til rette i Milano, men fikk bekreftet at byen er mer business enn turisme. Det finnes selvsagt fine ting å se, for eksempel domen i sentrum som er gedigen og verdens 4. største gudshus. Der tok vi oss opp på taket og fikk se århundrer med vakkert steinhuggingsarbeid. For en jobb! Lurer på hva de fikk i timen? Lønn i himmelen kanskje?
Domen i Milano
Vi hygget oss med god mat og drikke i byen, blant annet hos Alessandro som hadde 1000 flasker vin i vinbaren sin. Og litt færre da vi dro. Og så fant vi en irsk pub så vi fikk oss en øl og en nødvendig dose Led Zeppelin. Kaker og himmelsk iskrem er også verdt å nevne. Jeg tok en bit sjokoladeis og satte opp et så dumt ansiktsuttrykk at Thor Henrik måtte flire. FOR en is. Italienerene vet å nyte livet!
Vi fant himmelen….. …i vinbaren til Alessandro. 4 En motorsykkel brølte igjenom krysset ved hotellet vårt. Vi fikk oss en gapskratt, for sekundet senere smatt det fram to politimotorsykler ”fra ingensteds” og tok opp jakta i full fart oppover gata. Rene tegnefilmen, vi lurer enda på om han kom seg unna….
Det samme lokale politiet passer på en ung dame på scooter.
Italienerene holder seg for øvrig med flere sorter politi, dette var lokalvarianten ; ”Polizia Muncipale” eller ”Polizia Locale”. De halvmilitære ”Carabinieri” skal en ikke diskutere for mye med hvis en har gjort noe dumt midt på natta…..da er kasjotten nær! Lovens voktere i Sør-Europa er som regel utstyrt med både batong og skytejern. Vi ble raskt enige om at det er bra vi ikke har det slik hjemme.
Vi dro opp til Mandello med tog etter å ha navigert oss frem til hoved-jernbanestasjonen via Milanos utmerkede T-bane. Fornøyde suste vi oppover mot Comosjøen og kunne konstatere at terrenget begynte å bli mer og mer kupert. Og der var vi i Mandello…fremdeles i Mandello…øøøh…? Toget skled elegant igjennom byen uten å stoppe. Det var bare å komme seg av på neste stopp. Ingen hadde fortalt oss at vi måtte bytte tog i Lecco. På billetten sto det bare Milano Centrale – Mandello del Lario….
Jaja, det skal mer til for å ødelegge vårt gode humør og TH orget en taxi tilbake til Mandello. Vi skjønte at vi var kommet til Guzzi-land når damen som kjørte kunne fortelle at mannen hennes jobbet på fabrikken. Han hadde bare 75 % lønn nå og framtiden for ham og mange andre var usikker nå når Piaggio som eier Moto Guzzi truer med å flytte produksjonen til en annen fabrikk.
Vi kunne fortelle henne at vi skulle delta på den store protestaksjonen dagen etter, ”Moto Protesta” – som tilfeldigvis falt sammen med helgen vi skulle være i byen. Klart vi skulle være med å protestere – Guzzi hører jo hjemme i Mandello – det er jo verdensarv så godt som fossene i Geiranger. Eller noe sånt. Vi fant vertshuset vårt og fikk lesset sakene inn på ”Mamma Ciccia” – et lekkert sted med restaurant ut mot gata.
Mandello del Lario
Mandello er bare en av de mange nydelige små byene rundt Comosjøen. Vi ble begeistret for de vakre små husene og gatene og TH erklærte at her kunne han pinadø tenke seg å bo! Kjøre Guzzi om sommeren og ski om vinteren….
Torget ved Mamma Ciccia … og den fine restauranten samme sted!
Fredagskvelden begynte Guzzi-folk fra bl.a Tyskland, Østerrike, Sveits og Italia å samle seg på festplassen i byen. Ja, og så to nordmenn da! Det var MC-camp på gresset rundt plassen og mange flotte doninger å se. Vi lettet innpå et par øl og tok inn stemningen.
Il Demonstrazione….
Plakaten for protestdagen Guzzi-ørna har satt seg ned i protest!
Lørdagen var grå men regn i luften la så visst ingen demper på protest-iveren hos de Guzzifrelste.
Samling ved fabrikken Med flosshatt og kors for dagen….
Området foran fabrikkportene ble fylt opp med sykler og godmodige demonstranter. Carabinieri var tilstede for å holde orden på det hele og da blir det jo så mye orden som det kan bli i Italia. Det ble holdt taler og appeller på italiensk og vi klappet der det passet seg, vi forsto jo ikke et kvidder av det som ble sagt. Sikkert viktig nok! For oss var det også givende å registrere problemene de hadde med mikrofon og lydanlegg, det er jo noen land i Europa som historisk sett ikke bør holde på med elektronikk og Italia er et av dem… Etter talene var det protest-kortesje med alle syklene til en nærliggende by men vi var enda til fots så vi forhalte ned i sentrum for en øl. Der traff vi tyske Wolfgang som hadde sneket seg vekk fra dama og drukket noen flere øl. Han erklærte han hadde ”schlagseite” (slagside)…
Senere forløp protestdagen som et hyggelig MC-treff og vi hygget oss med ”noen” øl til….sammen med Georg med flosshatten, guttene fra guzzibutikken Agostini og mange flere.
Samling på festplassen Masse flotte veteransykler denne dagen!
Spaken i gir, der ja…. 1420 cc. Griso! Thor Hænrik, se hær!
Italiensk bluesrock fra scenen Eldre donnaer protesterte også!
En måned etter at vi kom hjem fikk vi vite at fabrikken blir værende i Mandello!
Søndagstur med lokalen
Søndagen tok vi oss en fin båttur på lago’en i sola. Lokalbåten gikk fra landsby til landsby og alle disse var så fine at vi godt kunne bodd i hver og en av dem. Bortsett fra Guzzi-faktoren i Mandello, da! Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor innsjøene i Nord-Italia har vært populære reisemål i århundrer. Det ble en kaffestopp i Bellagio hvor jeg også fikk meg en stor is.
Det var en fin dag men men nå begynte kjøresuget å melde seg for alvor. Særlig Thor Henrik hadde ikke bare hatt godt av å se så mange Guzzier på en gang og behovet for å kjøre knallert var sterkt.
Ved Comosjøen Iskrem i Bellagio
On the road!
Dagen etter var det endelig alvor. På Mamma Ciccia ble utstyr pakket om og lær og hjelmer tatt frem! Vi dro opp til den lokale Guzziforhandleren og hentet leiesyklene. Hos Agostini var vi blitt husvarme, også fordi TH hadde vært der i flere omganger og kjøpt stash til seg og den nye 1200 Griso’en hjemme i Lofoten. Livsfarlig butikk, de har ikke så mye i selve lokalet, men spør guttene og de forsvinner ut på bakrommet og kommer tilbake med alt du ber om….
Agostini – Moto Guzzi-butikk og utleie. TH fant tonen med personalet…
Leiesyklene var lette, små 750’er – fine ”70-talls” retrosykler med eikehjul og greier. V7 Cafè og V7 Classic. Vi skulle jo kjøre småveier og da er slike et godt valg. De virket litt daukjørte i starten men det rettet seg pussig nok etter hvert…
Moto Guzzi V7 Classic og V7 Cafè
Vi var blitt tipset om en liten lokal vei som gikk rett opp (som vanlig…) fra en av nabobyene så etter 10 minutter langs innsjøen var klatringen i full gang. Syklene var lette å bli kjent med så tempoet ble snart riktig hyggelig mellom stein, busker og trær. På toppen fortsatte vi oppover til veien minnet mer og mer om fjelloverganger i Sør-Amerika. Da vi havnet på en snuplass av grus skjønte vi at vi hadde kjørt feil… Sånn er det når små kryss skal forståes mellom landsbyene. Bare moro selvsagt - og like gøy å kjøre ned igjen. Så fant vi riktig vei bak fjellet mot Lecco og rundt sørsiden av Comosjøen, så opp i fjellene igjen, kaffe og flere små krokveier før fergen fra Bellagio over sjøen i retning vest.
Speiljustering: Fiat Servizio finnes overalt.. Fergen fra Bellagio til Cadenabbia
På land satte vi kursen mot Sveits og Lugano. I ettermiddagstrafikken langs Luganosjøen fikk vi den første påminnelsen om at det ikke er mulig å bygge vei som kan ta trafikken skikkelig unna når den skal gå gjennom småbyer med gater anlagt for 300 år siden. Selv hovedveier her får flaskehalser som kunne felt en norsk regjering samferdselspolitisk. De (eller dèt) mellom steinhusene som lærer seg å leve med denne nærgående trafikken overlever. Resten ligger gravd ned i åsen eller i urner på blomsterdekorerte små kirkegårder langs veien. Men - her i Sveits kjører man i alle fall 50 i 50-sonen. Det gjør man IKKE i Italia, vi laget kø i byene.
I Lugano var det varmt og etter å ha forhørt oss med lokalbefolkningen for å unngå å havne på motorveien staket vi resolutt kursen ut av byen - og bommet så det holdt. Kun alminnelig sans for himmelretningen fikk oss til å stoppe og spørre en mc-kollega som mildt hoderystende kunne sende oss i retur. Jaja, vi fant riktig vei og i skumringen tok vi oss opp dalen til San Bernadino for å finne ly for natten. Hotell, stor ankerpils (+.+.), middag og bums i seng.
Pass-orgiene begynner….
Fra Splügenpass
Morgenen opprant med nydelig vær og nå skulle det pinadø kjøres fjellpass! Over San Bernadino og sikk-sakk ned i dalen under. Der tok vi sats for Splügen-passet, det var smalt og artig og skikkelig bratt ned - så var vi i Italia igjen. For en vakker dag! Kaffe og lunch i Ciavenna og med en særs opplagt Mr. Jensen foran ble Majolapasset forsert i strålende tempo. Da var vi forresten tilbake i Sveits….
Kaffe og lasagne til lunch. Viva Italia! På vei opp Albulapass
Vi fulgte tips fra et sveitsisk par på Splügen og kjørte de flotte Julier- og Albulapassene – det siste med en vertsfamilie på toppen som hadde vært i Lofoten for et par år siden og kom med album med bilder hjemmefra!
Albulapass Albulapass – jøss, ei rettstrekke!
Ned Albula mot øst, forbi St. Moritz og over Berninapass (Italia igjen) før vi avbrøt en herlig nedfart for å ta av til ”taxfree” kommunen Livigno helt øverst i Italia. Livigno viste seg å være større enn vi trodde med en masse butikker og små hoteller. Tydeligvis et populært vintersportssted, eller som Thor Henrik sa det: Heile alpeområdet e jo et einaste stort reiselivsanlægg!” Sant nok….
Shoppingrunde i Livigno Vi ”sleit ondt” i Livigno også….
Etter en aldri så liten senkveld og en god natts søvn kunne vi konstatere at varene i Livigno ikke var så billige som en kunne håpe, men gunstige nok og litt shopping ble det. Utpå formiddagen tok vi en avstikker og testet den lysregulerte, enveiskjørte, smale Livigno-tunnellen som er adkomst fra Sveits nordfra.
Så kjørte vi østover over et par mindre pass, like forbasket vakkert over alt med skiheiser i alle retninger. Vi nærmet oss det som vi mente ville bli turens høydepunkt.
Stelvio-passet.
En del av oppkjøringen fra syd.
Og vi ble ikke skuffet. Etter å ha tatt nordover ved Bormio bærer det 1500 høydemeter oppover. 40 hårnålsssvinger og flere svinger til, høye stup, noen sære tuneller (pass på inni, en av de blir plutselig smalere!). Og når du tror du er oppe så er du ikke det, det fortsetter innover fjellet for enda mer serpentinvei opp til 2760 m.o.h. Stelvio ”ruler”, maken finnes neppe i Europa, det kan vi skrive under på!
Kafe Tibet, med den beste utsikten… Et stykke ned i den øverste dalen.
Da vi kom opp og kikket utfor kanten på andre siden fløt bannskapen fritt. Nordsiden var enda råere enn det vi nettopp hadde kjørt, der er det 48 hårnåler og enda brattere opp på slutten. Makan til vei! Vi ble lenge på toppen og at pølsegrillerene og souvenirsjappene gjør det godt der oppe er også vår skyld. Kaffe og kaker ble det og på kafe Tibet i fjellsiden. Derfra har man utsikt til både naturen og oppfarten nedenfor, hvor jublende motorsykkelmotorer jobber høylydt for å bringe sine eiere opp passet i god stil.
Det er ikke åpent om vinteren, for å si det sånn…. Nordsiden, øverste del. ..’Jeez’….
That’s the way, that’s the way, that’s the way i wanna rock’n’roll….
Kjøresuget tok etter hvert overhånd og vi kjørte ned de 48 hårnålene - og opp igjen - i friskt tempo. Små-Guzziene fikk blåst seg ettertrykkelig på 1. og 2. gir ut av hver eneste hårnålssving men jobbet uten å kny. I det hele tatt var det mang en ”storsykkel” med tilhørende dyr skinndress som fikk seg en overraskelse på disse veiene. Guzziene er kvikke når det bare er trangt nok. Da nytter det lite med masse hestekrefter… Vi kom opp (med motorene i behold) og fortsatte ned til Bormio den veien vi hadde kommet. Vi fant oss rom på et vertshus med herlig pizza midt mellom to skitrekk opp mot Gaviapasset. Verten var formann i det lokale pizzabakerlauget og ølet var kaldt!
En morgen over Passo Gavia… Nedfarten i dalen i bakgrunnen var heftig.
Østover…
Gaviapasset morgenen etter var smalt, nesten like høyt som Stelvio og morsomt! Kursen ble nå satt videre mot en annen flott del av alpene; Dolomittene. Vi rullet østover igjennom det vi trodde skulle bli en transportstrekning gjennom en flat dal, men som vanlig viste det seg at veien også her inneholdt fine svinger – og et par pass…..
Vi fylte bensin på en lokal stasjon og ble svindlet for en 50-lapp av pumpemannen. Vi tok det på tabbekontoen, vi giddet ikke krangling og et par-tre timer i selskap med Policia Locale. Lærdommen er følgende: Når andre fyller for deg, la vedkommende forstå at du følger med på telleverket! Dette var for øvrig den eneste negative opplevelsen vi hadde i ferien. Vennlige folk overalt hvor vi kom, men det hjelper jo at en stiller med et smil selv!
Vi tråklet oss på små veier gjennom epleåkere, små landsbyer og opp over Mendolapasset ned mot byen Bolzano hvor Dolomittene begynner på andre siden. Her i dalen skulle undertegnede vise Thor Henrik hvordan en benytter Italiensk motorvei – Autopista!
Uten videre seremoni entret vi påfarten for dette hadde jeg da gjort før. For 21 år siden. Ved bommene inn på motorveien hadde jeg nå glemt at en må trykke på en knapp for å få en billett, for så å betale når en kjører av. Da jeg ikke fant noen billettluke for å betale greide jeg idotisk nok å kjøre igjennom bommen før tabben gikk opp for meg/oss.. Forsøk på å lure seg tilbake til fots og kapre en billett gikk ikke (og det så nok skikkelig lurt ut!), så vi måtte få køen til å vente så vi kunne kjøre tilbake og igjennom på ordentlig vis – og trekke billett… Da var det bra at Thor Henrik har sans for humor og at vi hadde italienske skilter på syklene. Vi slapp å skjemme ut nasjonen vår… Hm. En ripe i den organisatoriske lakken. Hovmod står for fall, heter det jo….
På motorveien fant vi ut at Guzziene bare likte 130 km/t sånn passe og at eventuelle avkjørsler til det området vi hadde tenkt oss til ikke var skiltet med de navnene vi så etter. Vi endte derfor opp litt lengre nord enn planlagt, med avkjørsel til Val Gardena. Det gjorde ikke noe, Val Gardena betyr ”dalen Gardena” og denne leder rett opp i sentrum av Dolomittene.
På vei opp Val Gardena. Vi møter motorsykler hele tiden.
Dolomittene
Etter en behagelig kaffestopp i Val Gardena – italienerene har ikke ”norsk” kaffe, men be om ”cafè americano” så kommer det en utvannet espresso og den duger – nådde vi toppen av Passo Sella. Her var Frank Fredriksen og jeg for 21 år siden så nå var jeg på kjent grunn. Flotte fjell på alle kanter som er helt forskjellige fra alpene i vest.
Ved Passo Sella Sasso Lungo
Ned retning Canazei og opp igjen på Passo Pordoi hvor det finnes en rå taubane gjennom løse lufta opp til toppen av Sella-massivet. Jeg fikk ikke den ellers så sporty Thor Henrik med opp og giddet ikke å sitte og hoie alene i ei dinglende blikkeske, så det får bli neste gang….. Noe skal en jo ha å glede seg til.
Passo Pordoi Gjengen fra Slovenia.
Resten av ettermiddagen hadde vi følge med en haug sportssykler over Passo Falzarego og ned til Cortina. Kollegene som var fra Slovenia ble overrasket over at vi hang på som klegger med de enkle syklene våre…de hadde ikke kjørt sammen med noen fra Vågan MC før. Det ble utvekslet latter og muntre kommentarer om glovarme bremseskiver og felger brune av bremsestøv før de kjørte videre mot hjemlandet og vi dro for å finne oss et hotell i byen.
Sønnen i hotell-familien i Cortina så biker-aktig ut og kunne anbefale sted både for ankerpils og byens beste pizzarestaurant!
Opp fra hotellgarasjen, klar til aksjon Drei Zinnen
Dagen etter kjørte vi videre østover, først opp et pass (!) og så en bomvei opp ved siden av fjellmassivet Drei Zinnen/ Tre Croci (området her kalles Syd-Tyrol og er tospråklig italiensk/tysk). Her fant vi en grusvei på toppen som så morsom ut og vi trosset forbudsskiltet og rullet innover fjellet. Artig stunt, men vaktmannen som kom og jaget oss ut igjen var ikke av samme oppfatning. Da hadde vi i og for seg allerede vært innerst og snudd.
Mr. Jensen i tåka Dette var ikke lov og derfor moro.
Fra Dolomittene Dalen nedenfor det som ikke var lov.
Vi arbeidet oss videre østover langs små veier, nevnes må det hypersmale, lille passet Zoncolan. Det går inn mellom husene og rett opp igjennom skogen på baksiden av et fjell med et stort skianlegg. Sykkelløpet Giro d’Italia har jaggu gått opp der også. Garantert ikke like uanstrengt som oss da vi åt oss oppover, hårnål etter hårnål…..
Over skogen på Zoncolan På toppen, med alt som finnes av ”nei” skilt.
Østerrike – Gross Glockner
Inn i Østerrike over Plöckenpass som er skikkelig bratt på slutten med 3 artige tunneller oppå hverandre. Det første inntrykket av selve Østerrike var dessverre dårlig asfalt mange steder. Dette kan jeg ikke huske var slik for mange år siden… Hva har skjedd, Østerrike?
Plöckenpass er bratt og artig!
Vi nådde landsbyen Heiligenblut hvor Gross Glockner- passet begynner fra sør. Campingen i dalbunnen, ”Alm Casino” er viden kjent i skandinaviske motorsykkelkretser siden 70-tallet. Det store europeiske FIM-rallyet ble til og med holdt der i 1983.
Vi hadde ikke helt tenkt å gi oss for dagen, så vi kjørte opp til bommene og kjøpte billett for passet, som er avgiftsbelagt. På avstikkeren ut til utsiktspunktet Franz-Josefs Höhe hadde vi begge ”slipp” på den skumle asfalten på vei opp. Dette til tross for at Gross Glockner reklamerer med god asfalt for MC! Hovedtraseen over fjellet virket ok, men en blir jo litt ekstra forsiktig.
Mot Franz Jozefs Höhe Hochtor-tunnellen, 3.gang. I 1987: Snøfokk.
Gross Glockner veien ble bygget i årene 1932 til -35 som nødsarbeid i trange tider. Til alpevei å være er den bredere enn de fleste, med litt videre radius på hårnålene og noen supre svinger helt øverst. Helt på toppen, på utsiktspunktet Edelweisspitze ligger det et lite vertshus hvor det satt tyske motorsyklister og smattet velbehagelig på sin øl. Vi så på hverandre og fikk oss et rom. Det ble en hyggelig kveld med verten selv - med skjegg og full tyrolerhabitt – som muntert innslag.
Med verten på Edelweisshütte …. som serverte ”Tyroler speck knödel” ! *Mel & kjøttbolle på en seng av surkål. Smaker noe bedre enn det ser ut*.
Morgentåke under Edelweisshütte Brustein opp siste biten.
Den stolte ganger på 2571 m.o.h. Nordsiden. Edelweisspitze i bakgrunnen.
Morgenen etter var det fremdeles en del tåke i fjellet, men det flotte passet ble uansett kjørt ned – og opp igjen - og tilbake ned til Heligenblut.
Heiligenblut. Legendariske Alm Casino camping i dalen.
En ekstra morgenkaffe i Heiligenblut måtte til før vi rullet ned i lavlandet.
Vi rullet via Lienz og vestover til det lille Staller Sattel passet som er så herlig smalt at det er lysregulert opp/ned mot vest. Det fører ned i dalen Anterselva i Italia hvor vi omgående fikk spørsmål om vi kjente Ole Einar Bjørndalen. Skiskytterland…..
Praktiske Jofama sal-pakninger Det brune er bremsestøv. He he.
Resten av dagen gikk med til mer kjøring i Dolomittene, blant annet Passo Cibiana og Passo Duran som til vår store interesse var merket som ”vanskelige” med røde og hvite prikker på Michelin-kartet. Du snakker om å friste folk med sånt, og moro var det og. Nå var det lørdag og det krydde av motorsykler i fjellene denne flotte, sene septemberhelgen. Vi er nok ikke de eneste som leser kart…
I skogen, Passo Cibiana. Kolleger nyter en pause i fjellene.
Vi tråklet oss gjennom daler og små landsbyer og gikk til ro i Moena, en fin fjellby vest i Dolomittene.
Dagen etter var siste hele kjøredag før vi skulle være tilbake i Mandello, men vi fant ut at vi hadde tid til en avstikker opp i Sveits. Der kom jo unnskyldningen for å kjøre Stelvio en gang til, sånn helt tilfeldig! Det går nemlig an å kjøre opp Stelvio og ta en avstikker fra toppen ned i Sveits, Umbrailpass. Det måtte prøves! Etter et par små pass ”til frokost” entret vi motorveien ved Bolzano for en times tids kilometersluking vestover. Det krydde av MC’er på veiene denne søndagen.
Opp Stelvio, halleluja så tøft og pølse igjen. Og damen i souvenirkiosken ”vår” husket oss godt, hun hadde lagt merke til hvor snart vi kom opp igjen da vi var nede og snudde i dalen sist. Betenkelig…..
Pølse på Stelvio – nå en tradisjon! Umbrailpass – champagne på 2 hjul…
Umbrailpasset var flott å kjøre ned, og vi kørte videre inn i Sveits, blant annet over Fluelapasset på vei opp til Davos, noe damen i kiosken hadde anbefalt. Der regnet det på toppen, første gang på turen! Vi ble raskt tørre igjen og passerte Davos før vi staket ut kursen mot Albulapass for andre gang på turen. Her kunne vi nok en gang studere jernbanen som går på kryss og tvers gjennom dalen, over den lille passveien som går opp gjennom skogen.
Samme linja, ser sykt ut på kartet… Albula pass: Små veier gir underholdning.
Vi rakk å hilse på vertskapet på Albula før vi passerte St. Moritz og Majolapass i skumring og regn. Med godt, varmt vær de siste par milene ble vi tørre til vi var i Ciavenna for kvelden.
Mandag var det en times kjøring langs Comosjøen og tilbakelevering av de tapre Guzziene. Så måtte vi jo bare prøve vertshuset ”Guzzi inn” siste natta i Mandello. Rimelig og bra!
Ved den hellige port. Jaja, syklene er jo levert, så….
Mandello Ettermiddag i Mandello
Tirsdag var det å komme seg med toget inn til Milano og etter en liten bytur installerte vi oss på hotellet ved flyplassen.
Det siste, kjære minnet fra Italia får være bussjåføren til hotellet som braste inn i 40-sonen ved flyplassen – med suveren italiensk forakt for den elektroniske måletavlen ved siden av 40-skiltet som forkynte 98.
Det hadde vært noe, å få høre diskusjonen hvis en politimann hadde entret bussen og påklaget kjøringen, dvs. forstyrret vår mann i arbeidet… J Viva Italia!
Exit Italia.
Praktiske opplysninger & tips:
Forleng MC-sesongen med en tur ned i Syd-Europa! Juni og september er bra måneder med åpne fjellpass, mindre varme og trafikk. Unngå august, da ferierer Sør-Europeerene selv.
Å fly ned og leie sykkel er ikke så dyrt og vanskelig som en skulle tro. Blant annet må man huske på at det går med minst en uke ferie på å kjøre opp og ned fra Nord-Norge. Det koster bensin og slitasje på egen sykkel, ikke minst dekk. Det er tross alt 3000 km. hver vei.
Har man ikke minst 3 ukers ferie og også lyst til å kjøre så langt (Autobahn under 200 er dessuten kjedelig!) er det to alternativer: Enten ta sykkelen på tog deler av reisen eller leie sykkel ”der nede”. Den eneste ulempen med å leie er at det for mange av oss er naturlig å ta med eget kjøreutstyr og da får man en stor ekstra bag å bære på. Våre saltasker gikk å hive oppå ryggsekkene, det var praktisk når man tråkket rundt på flyplasser etc. Ellers gikk det veldig greit, hjelmen gikk inn øverst i ryggsekken med litt polstring rundt.…..
*Vi anbefaler å leie en lettmanøvrert mc hvis det er fjellveier som skal kjøres. Store sykler med høyt førstegir sliter rundt hårnålssvingene. Men bevares, vi møtte da folk på Gold Wing…
*Man må ha skikkelig reiseforsikring, våre sykler var helforsikret men det gjaldt ikke fører. Dette må man ha kontroll på, sjekk ved leie hva som gjelder.
*Europeisk helsetrygdkort er lurt å ha med seg hvis man trenger helsetjenester i ferien. Det gir de samme rettigheter som de lokale innbyggerene har og bestilles kjapt på nettet på helfo.no
*Ta også med pass, nesten alle hoteller spør etter dette.
*De viktige tingene (flybilletter, sykler og overnatting som er bestemt på forhånd) bookes så tidlig som mulig. Vi gjorde alt dette på nettet, syklene først! Sykkelutleiefirmaet hadde vi litt e-post kommunikasjon med.
OG: Vær sikker på at dere som reiser sammen er enige om hva turen skal ”være” og inneholde. Ha gjerne en alternativ reiserute hvis været svikter, Europa har mange muligheter og et område med bedre vær kan være noen få timer på motorvei unna.
Økonomi:
- Kostnad for våre sykler i 7 dager: 640 euro / 5600 kr. Like enkelt som å leie kjøretøy hjemme. Bensin koster nesten det samme som hjemme.
- Flybilletter til Sør-Europa får en fra 2-3000 og oppover, tur/retur hovedflyplass i Nord-Norge.
- Beregn opp mot 1000 kr. dagen, det dekker overnatting på hotell/vertshus, mat, drikke og noe til. Sånt koster halvparten av hva vi er vant til i Skandinavia. Shopping etc. må selvsagt beregnes i tillegg. En god regel: Ha i bakhånd noen lapper ekstra hvis du kan, en vet jo aldri… Fordel pengene på et par forskjellige kort oppbevart på forskjellige steder på kroppen.
- Jofama sin praktiske saltaske til å legge bakpå sykkelen er også grei som reisebag til utstyret. Anbefales, også til bruk i hjemlandet! Den koster 1000,-
God tur!
|
